Skjønnlitteratur

Kan man skrive en spennende krim fra innsiden av en konsentrasjonsleir? Det er tross alt åtti år siden grusomhetene i Auschwitz. Italienske Oriana Ramunno har greid det med glans. «Skygger i snøen» er en pageturner fra et av historiens mørkeste kapitler.

Norske forlag gir ut mye krim. Vi har en solid tradisjon for norske og internasjonale krimbøker. Spesielt i påsken. Påskehøytiden er høytid for drap, tjuveri og svik. Og slitne politietterforskere som sprenger ethvert overtidsbudsjett og krangler med sine overordnede.

«Et jentebarn» er en oppsiktsvekkende bok.

Kvinnene har all makt. Menn er innesperret i lukkede institusjoner. Er det et lykkelig og empatisk samfunn? Eller er det en omvendt og nokså grotesk versjon av Margaret Atwoods «The Handmaid’s Tale»?

Mennesket er klodens mest effektive rovdyr. Og det grådigste. Og det grundigste når det kommer til å rense naturen for dyr vi gjerne vil ha tak i.

Svenske Mirja Unge har fått stor og velfortjent oppmerksomhet, spesielt i hjemlandet. Med «Hundenetter» bør hun få en solid leserskare også på denne sida av grensa.

Mia har nettopp flyttet til Oslo. Hun er sytten, snart atten år gammel. På Tinder treffer hun en vesentlig eldre mann som hun forelsker seg hodestups i. Og han i henne. Det er liksom for godt til å være sant.

Nitten noveller fordelt på 360 sider. Jeg snakker om vårens rause bokgave til alle elskere av Lars Saabye Christensen.

Hvor sannsynlig er det at du finner en virkelig god bok fra et lite, ukjent forlag? Ikke veldig, kanskje. Likevel: Nina Staffs roman «Lønnetreet» er noe av det beste jeg har lest på lenge om å vokse opp i en ustabil familie.

Rebecca Wexelsen er et nytt og spennende forfatternavn for meg. Med «Når jeg løper» forteller hun meg at hun er besjela med ei original stemme.

Jan Kjærstad hører hjemme i det ypperste favorittsjiktet mitt når det gjelder nåtidige forfatterstemmer. «Valgdager» bekrefter den posisjonen.

Det har tatt sin tid før jeg fikk møtt Kathrine Nedrejords forfatterskap. Det skulle vise seg at det var på høy tid. Jeg tør påstå at jeg har blitt klokere av å lese «Sameproblemet».

Tore Renbergs «Lorden» er en bok om snikende psykisk sykdom. Om å føle seg stadig mer fremmed i verden mens aldringen går sin gang. Dette er sterke saker.

Mange trodde de visste hvor de hadde Lars Saabye Christensen – enten i hans unike Oslo-univers eller i ei diktsamling med kloke underfundigheter. Så tar han oss med til et helt annet sted – til Romania!

«Den ingen ser» er en nifs og uhyre spennende thriller fra Terje Bjøranger. Her er det æresdrap, tvangsekteskap, trusler og vold. Som politiadvokat i Kripos vet Bjøranger mye om dette.

«Stein i silke» er en storslått roman om det beinharde livet i Nord-Sverige på tretti-tallet. Mikael Niemi skildrer slitet, fattigdommen og klassesamfunnets mennesker så blod og svette spruter .

Constance Debré sluttet som advokat. Hun forlot mannen og den åtte år gamle sønnen Og hun sto fram som lesbisk. Men da brøt helvetet løs.

Amina Elmi (29) er en litterær sensasjon i Danmark. Hennes første bok, diktsamlingen «Barbar «(taushetens objekt), er vakker, frekk og arrogant. Og er blitt en snakkis.

Dette er mitt første møte med det danske litteratur-stjerneskuddet Asta Olivia Nordenhof. Jeg skjønner veldig godt hvorfor hun vekker beundring og begeistring.

Den danske forfatteren Jesper Wung-Sung har gravd dypt i sin spesielle familiehistorie. I 1902 kommer hans egen oldefar til Danmark fra Kanton i Kina. Han treffer Ingeborg fra København. Det blir en fantastisk kjærlighetshistorie.

Det er svært sjelden at tårene renner når jeg leser ei bok, men Heather Morris´ «Søstre i soloppgang» er noe av det styggeste og vakreste jeg har lest på aldri så lenge. Dette er ei fortelling man aldri glemmer.

Dette er en «sjarmklump» av en bok. «Marzahn, mon amour» av tyske Katja Oskamp, ligner ikke noe jeg har lest før. Det er en fotpleiers fortellinger – om hennes kunder og hennes elskede Berlin og Marzahn – en drabantby fra DDR-tiden.

Det er mer enn tjue år siden J.M. Coetzee fikk Nobelprisen i litteratur. Det er bare å slå fast at han i sitt åttifjerde år fortsatt fortsatt skriver intenst og godt. «Polakken» er en nytelse å lese. Selv om jeg ikke blir helt klok på hovedpersonen Beatriz.

Ingen annen norsk forfatter kan klemme inn like mye sjarm, sorg, glede og livsvisdom på 143 små sider som Lars Saabye Christensen. Boken «Herr Knapps uforrettede saker» er en sånn bok.

Vidar Sundstøl tar tak i deg fra side 1 i denne intense og sterke romanen på knappe 100 sider. Og han slipper aldri.

Gwendolyn Brooks var knapt nok et navn for meg før denne lille romanen dukka opp. Nå kommer jeg i alle fall aldri til å glemme henne.

Nettavisens bokanmeldere har samlet sammen en fullspekket toppliste til siste litens julegaveinnkjøp.

Islandske Jón Kalman Stefánsson har vært blant mine favorittforfattere i mange år nå. Denne fascinerende «sjølbiografien» sørger for at han fortsatt er det.

De stjernekyndige» av Vetle Lid Larssen er en flott, spennende, menneskelig og herlig tjukk roman. En bok å rømme inn i og bli der i 560 sider. For eksempel i romjula. Du vil garantert ikke angre. Dette er noe så enkelt og samtidig vanskelig som god og underholdende litteratur! Rett og slett en knakende god roman.

Maria Navarro Skaranger har høstet gode kritikker og litterære utmerkelser for bøkene sine. Særlig gjaldt det «Emily forever». Med høstens bok, «Jeg plystrer i den mørke vinden», bretter hun ut Sidsels liv i drabantbyen Romsås Dette er noe av det tristeste jeg har lest på lenge. Rett og slett nitrist. Og litt kjedelig.